Linux har eksistert i mer enn 20 år og serverer lykkelig i både desktop og server roller. Men det viste seg ikke over natten. Linux er resultatet av samarbeidet med mange mennesker gjennom årene.

For å forstå Linux må du gå tilbake til Unix fødsel. I 1969 ønsket Dennis Ritchie og Ken Thompson et par programmerere på Bell Labs å fortsette sin forskning i operativsystemer. Bell Labs hadde deltatt i Multics, et forskningsprosjekt som inkluderte MIT og GE, for å skape et operativsystem som ville gi et informasjonsverktøy. Ideen var mye som det nå kalles "cloud computing", men på 1960-tallet var det operativsystemet tilsvarende Duke Nukem Forever, med utvikling som går sakte. Bell Labs trakk seg ut av prosjektet, og Thompson og Ritchie savnet programmeringsmiljøet de opplevde på Multics.

De brukte en Digital Equipment Corporation PDP-7, som ble ansett som gammel selv da, for å implementere et mye enklere system. Den kalte det Unics, en ordspill på Multics. Multics sto for Multiplexed Information og Computing Service, og siden deres system var enklere og "castrated" versjon, ble det kalt Uniplexed Information and Computing Service. Navnet ble senere forkortet til Unix.

Likevel spredes Unix som en brann i Bell Labs. En stor innovasjon var muligheten til å sende utgangene fra ett program til inngangen til en annen, slik at programmører bygger programmer ut av eksisterende programmer som LEGO. En annen var ideen om å implementere Unix i C, et språk oppfunnet av Ritchie og Brian Kernighan. C er et språk på høyt nivå, som en hvilken som helst datamaskin med en kompilator kan bruke. Tidligere ble operativsystemene utviklet i monteringsspråk og utviklet for en bestemt datamaskin. Omskrivning Unix i C tillot det å bli et universelt operativsystem, å kunne kjøre på forskjellige datamaskiner med svært få endringer.

Dette systemet spredte seg utenfor Bell Labs da Thompson og Ritchie publiserte et papir på den i den prestisjetunge datavitenskapskatalogen Communications of ACM . AT & T, Bell Labs 'morselskap, ga det gratis til universiteter fordi det var sperret fra ikke-telefonmarkeder.

En av universitetene som fikk tak i det var UC Berkeley, der programmører raskt begynte å gjøre endringer, siden systemet kom med kildekoden. Dette systemet ble kalt BSD, eller Berkeley Software Distribution, og det inkluderte noen innovasjoner som integrering av TCP / IP og ulike andre verktøy.

I mellomtiden har AT & T begynt å håndheve sin intellektuelle eiendom enda mer. En programmør ved MITs AI Lab, Richard Stallman, var ikke fornøyd med dette, og startet GNU-prosjektet, som står for "Gnu's Not Unix" som en gratis erstatning. Stallman forklarte sin resonnement i et manifest:

Jeg anser at den gylne regel krever at hvis jeg liker et program, må jeg dele det med andre mennesker som liker det. Programvare selgere vil dele brukerne og erobre dem, slik at hver bruker er enige om ikke å dele med andre. Jeg nekter å bryte solidaritet med andre brukere på denne måten. Jeg kan ikke i god samvittighet signere en nondisclosure-avtale eller en programvare lisensavtale. I årevis jobbet jeg i kunstig intelligenslab for å motstå slike tendenser og andre ufysiske forhold, men til slutt hadde de gått for langt: Jeg kunne ikke være i en institusjon der slike ting er gjort for meg mot min vilje.

Stallman rekrutterte programmerere å bygge gratis (som i tale, samt i øl) programmer som fulgte med kildekode og eksplisitt ga tillatelse for programmører å endre og omfordele sine forbedrede versjoner. Det siste stykket som viste seg vanskelig var kjernen eller selve hjertet av operativsystemet.

Samtidig skrev en datavitenskapsprofessor Andrew Tanenbaum en bok om operativsystemer som var en erstatning for en tidligere bok av John Lions som inkluderte den komplette kildekoden til en tidligere versjon av Unix og kommentar. Tanenbaum opprettet en gratis erstatning han ringte Minix og inkluderte den med sin bok.

En av de mange som brukte Minix var en finsk student med navnet Linus Torvalds ønsket å utforske 386 mikroprosessoren, så han bestemte seg for å skrive sin egen kjerne bare for moro, designet som Unix-systemene han var vant til å bruke. Slik annonserte han det på Usenet i slutten av 1991:

Jeg driver et (gratis) operativsystem (bare en hobby, vil ikke være stor og profesjonell som gnu) for 386 (486) AT kloner. Dette har vært brygging siden april, og begynner å bli klar. Jeg vil gjerne ha tilbakemelding på ting som folk liker / misliker i minix, ettersom operativsystemet mitt ligner det noe (samme fysiske layout av filsystemet) (blant annet av praktiske grunner).

Da dette ble kombinert med GNU-verktøyene, viste dette seg et formidabelt system, en som kunne konkurrere med Windows og Mac OS (som nå er basert på Unix). Hvis du ser på Linux-historien, er det klart at Linus hadde noen ganske store giganter å stå på skuldrene til.

Foto kreditter: Wikipedia, Martin Streicher (Linus Torvalds foto), Sam Williams (Stallman foto)